Jeg savner

så mangt for tiden.

Litt fordi høsten er på vei, litt fordi verden har blitt hard og brutal rundt meg og litt fordi jeg prøver å finne min plass her i gården. Men aknskje det er bra med litt savn av og til, spesielt når jeg er en slik materiell liten sjel.

Ihvertfall savner jeg sommerne på hytten, med bading og kano i storavannet, eller i vannet oppe på fjellet, turene på fjellet, det å være livredd for å gi hestene strå over gjerdet i frykt for at dem skal bite meg, frykten for å måtte åpne grinden når kuene var på jordet, blåbærplukking og nypoteter, elgspor på plenen, fluejakt på hemsen, madrasshuler på hemsen, frykten for snurredassen, Den spesielle lukten av tømmerveggene og fyr i peisen. Formel1, trav og været på tv, leking med kniv og krig på baksiden, prior kylling americano med smør og ris. Og ikke minst mormor, som hysjer og maser, mens huns ser på tv og spiser kokesjokolade og cottagechees.

Jeg savner bygården og folkene på møhlenpris, med fotballbanen, bakgården, parken, botanisk hage, rulleskøyter som vi tredde utenpå skoene inne på universitete, akvariet, museet og undersiden av puddefjordsbroen. Men aller mest er det et savn av aking på fløyen, svømming i sentralbadet, tur i sandviken og blåbærplukking på løvstakken.

Jeg savner gode uskyldige barndommen da Bergen var verden og verden var god. Hva skjedde egentlig?