var det jeg møtte onsdag kveld.

For hver dag jeg har gått ut av jobben nå har det blitt litt mørkere hver gang. Høsten og kulden er på vei. Og for meg er det gull verdt. Det er disse dagene man får de gode stemningene. Onsdag kveld var jeg en av de ti som var ute i mørket. Av alle de menneskene som er samlet i denne byen var det eksepsjonelt stille. Selv antall lastebiler som fyker avgårde så de legger igjen et spor av dur i bakken var minimalt.
Det var disig, og det var som om disen hadda fjernet alle fra min lille eksistens der jeg ventet på bussen, med Bellman og LUT på øret var det hele en minneverdig opplevelse.

Og da bussen hadde klatret seg opp den evindelig lange bakken og sluppet meg av på toppen, var det enda litt tid til å tusle langs en folketom trondheimsvei og fundere på hvordan jobben min, og det å bli voksen har gjort meg full av fordommer.
Det er ganske mye man gjør ubevisst, som man ikke gjorde før.
Som å holde seg på en viss avstand fra fremmede når man tusler i mørket, det stikk motsatte av tidligere, da man holdt seg så nærme som mulig uten at det ble innpåslitent.
Jeg er fortsatt like mørkeredd.

Men man kom da hjem tilslutt, sjokkert over at hyggelig var tomt.
Desverre var leiligheten det og.