Å komme igang,

er alltid den verste biten.
Om det gjelder å sette opp en leseplan til eksamen, komme seg opp om morgenen, eller å starte med trening igjen etter fem, seks år med sofasliting.

Selve planleggingen av det hele, vel den skal nok gå bra. Der gjelder det vel bare å ha håp og drømmer. Problemet ligger i det å gjøre dette om til faktiske planer med endelige mål.
Men det sies at SAMMEN SKAL VI SEIRE! Og det har vi troen på. Derfor har nå , en og en blitt to, og startskuddet har gått.

Igår startet offisielt, vel det svir iltt i sjelen når det sies men, treningsprogrammet for nybegynnere.
Det begynner helt rolig var ordet. BRA! tenkte knirkus.
Desverre var motivasjonen på topp i begynnelsen, ja faktisk på en fjelltopp i forhold til den faktiske formen. For formen var nok mer på jordet. Og det endte da også med en pustekapasitet på størrelse med milkshake gjennom et sugerør, et slikt av den gamle sorten. De slanke? i mange farger, som man alltid fikk ta to eller tre av?
Og la oss ikke glemme, de berømte støle leggene.

Men i all sutringen må du huske: vi har startet.
Spørsmålet er: klarer vi å holde det gående?
Kan jo alltids håpe, jeg gruer meg bare ved tanken på å drive med slikt tre ganger i uken..
For gåing var bare det første steget..