Byen med det rare i.

Om det å bo i oslo, var som en søndag formiddag på aker brygge tidlig, tidlig i mars med deLillos i øret?
Ja da hadde jeg nok fortsatt bodd i oslo.
Det er en egen følelse, med kun noen få turister og særdeles lite ungdommer, skrik og skrål. Du får en følelse av å være litt fri, med en mulighet til å være deg selv, til å være litt særegen og spesiell.
En eim av selvtillit.
Selv om det nå må sies at jeg nok er i overkant normal og en av mengden, med unntak av det fine grønne skjerfet mitt fra en bakgate i Berlin, som jeg ikke engang hadde på meg. Men det føltes som jeg hadde det på meg. For jeg følte meg rak i ryggen der jeg smilte til solen og nynnet i det stille.

Hadde det vært en film, hadde jeg nok hatt rødt skjærf. Med røde sko til. Og jeg hadde nok danset litt. Og møtt interessante mennesker. Når sant skal sies, så hadde jeg nok danset litt om jeg ikke hadde hatt bein og rytme som den stygge andungen. Men jeg blir nok aldri noen svane.

Men da livet verken er en film eller en dans, og jeg ikke møter interessante mennesker på gaten, er jeg like glad for å ha mitt eget skjerf, og andre mennesker å møte, som er minst like gal som meg.