Satt ut, forfjamset, overrasket.

Idag, under en helt vanlig samtale, kom setningen som av en eller annen merkelig grunn satte meg helt ut. Den begynte å surre rundt inni skolten, og som aldri før begynte hjernen å tolke, vurdere, analysere. Det var et evindelig, stort svart hull av myldrende tanker.

Hva var meningen bak setningen, hva var baktanken med setningen, hva var betydningen av setningen?

Vel, hele greien tok litt av inni hodet mitt, og det er jeg egentlig ikke helt vant til. Så man kan jo begynne å lure på hva som surrer bakerst i underbevisstheten, når noe så enkelt som :
“Du er jo i målgruppen”, setter igang en hel krig i tankebanene.

Men det jeg fortsatt ikke vet, er om jeg er i målgruppen for å kjenne barnehagebarn, eller for å ha barnehagebarn.

Jaggu ikke godt å si.