I skrivende stund sitter jeg litt i det stille og lytter.
Lytter til de som lager bråk.
Egentlig ikke bråk, for det er kun prat, men det er høylytt prat, full av humor, latter og hoj.
Men i min etterhvert stille hverdag er det bråk.
Noe jeg ikke er vant til lenger.
Ja, ørene mine er faktisk mer tolerante til barnerop og mas; rare spørsmål og bråk fra ting som blir kastet, slått mot gulv og vegger, og hverandre.

Men uansett om det er barn, voksne eller alkohol som har bråkt, om det er hjemme eller borte, tenker jeg bare på hvor godt det er når det blir stille igjen.
Når det nok en gang blir bare oss to.

Av denne enkle grunn må jeg jo besøke mor og far litt oftere.
For at dem skal nyte stillheten og friheten av voksne barn, litt ekstra.