Lite forventninger, mye håp.
Vi så Det gyldne kompasset igår.
Og som en som har lest bøkene, var jeg egentlig klar for det meste mens jeg håpte på det beste.
Men jeg kan vel ikke si at jubelen sto i taket etter endt film akkurat. For selv om det som var laget var bra, så satt jeg igjen med en følelse av at dette var da en innmari rotete historie. Ja faktisk føltes den ganske opphakket og usammenhengende. Mange mange scener som var kuttet sammen for å få med de små vitale deler av historien.
Men det var visst bare for det meste min mening, han som ikke hadde lest bøkene mente at det var noen steder det kom ting fullstendig ut av blå himmel, men at det ellers var helt greit.
Og det er hovedfølelsen i dette hodet og. Helt greit.
Ingen påtrengende skuffelse, ingen overveldende, denne må jeg se igjen, følelse.
Bare helt grei.
Om ikke annet har de valgt en passende hovedrolleinnehaver, og daimonen hennes har de også gitt små innspill. Ikke så overraskende er de karakterene som virker mest tro, Ian McKellen som panserisbjørnen Jorek og Sam Elliott som Lee Scoresby. Og ikke minst daimonen hans :]
Men for å være en film som omhandler former for kidnapping, krig mellom raser og kampen om den frie vilje, har de gjort resten av historien litt for søt og barnevennlig. Og kanskje også for høytidelig.
Men man får vel gjøre opp sin egen mening, mens min er helt grei.
Jeg har ennå tilgode både å lese boken og se filmen, men kjenner meg ganske godt igjen i dine beskrivelser. Ofte er det slik, man leser en bok og blir temmelig skuffet når filmen kommer. For noen dager siden var jeg med ungene mine og så den siste Narnia filmen, som i grunnen var ganske bra til tross for enkelte opplagte feil, men det å lese boken gir et mye mer sammensatt innhold! Det samme kan sies om Harry Potter filmene, hvor alle action-scenene er satt sammen og man får ikke innblikk i meget mer enn akkurat det…
Jeg hadde rett og slett ekstremt lave forventninger når jeg så filmen. Det hjalp nok litt. Jeg synes den var helt grei til film å være, men de fikk frem skuffende lite av alt det fantastiske som Pullmann tross alt klarer å si i boka :) Med tanke på kristen-paranoiaen som raste i ukene før premieren, så er det kanskje ikke så rart *SUKK*
Melusine: Enig, Man får jo egentlig ikke hele historien. Jeg følte spesielt det etter Harry Potter filmene, for man får et ganske tumsete inntrykk av personene og deres valg i de filmene. Selv om den siste var av de bedre :]
Så trikset blir vel å lære ungene å elske bøker.. tidlig.. før det blir ‘ukult’ og nerdete igjen :]
Stjernesøkeren:
Hva kan jeg si, det er jo alle disse forskjellige sidene, med kirke, stat, kampen om ens rettigheter som gjør størsteparten av de bøkene.
Men det er vel også det som gjør meg usikker på meningen min, fordi det nok kan funke som en semi-barnebok, fordi man gjerne kan overse og akseptere slike ting som vi legger så mye i når vi ble større.
For jeg tror det kunne vært laget en helt annen type film ut av den boken også, en litt mer avansert versjon der man fikk alle de mørkere sidene som Pullman har gjemt inni der. Og fortsatt fått et pent fantasyeventyr:]
Men igjen, trikset er vel egentlig å like bøker :p
Jeg vil bare si meg enig med din påstand om at det er viktig at leselysten kommer inn tidlig hos ungene, og mine egne var ganske opptatte av at man absolutt bør lese bøkene før filmen blir sett. Omvendt er også bra, men for å få med alle nyanser er det av særlig betydning.