Vi var innvitert på middag.
Vi fant et gammelt motto som heter: ikke uten hunden, og gjorde oss klare til å dra.
I siste øyeblikk kom Katten og ville inn.
Som de smarte menneskene vi er fant vi ut at vi skulle benytte oss av sjansen. Alle rømningsruter (vinduer) ble stengt. Og døren til Totoro ( ;) ) ble åpnet. Begge fikk mat, og så reiste vi.
Vi følte oss smarte, tenk nå ble jo katten nødt til å tilbringe litt tid med minstepusen.
På vei hjem, når vi svinger inn i gaten lurer vi litt på hvordan det har gått, og på vei inn på tunet ser vi opp på vinduet for å sjekke om det fortsatt lever.
Det eneste åpne vinduet, sikret med en ramme trekt med myggnetting laget av ståltråd. The expensive kind.
Jeg tenkte kanskje Katten kunne klare å kutte myggnettingen. (latterlig ikke sant?) Men neida. Han hadde ikke klart det.
Isteden hadde Katten tatt ut hele rammen lagt den på gulvet for så å hoppe ut vinduet i andre etasje.
*puste puste puste* *faen faen faen* *puste puste puste*
Kjæreste skyndtet seg inn for å se etter Totoro. Imens jeg og hunden skulle vente litt ute, for ikke å skremme noen ut et vindu.
Katten satt fornøyd på trappen og ville inn.
Mikko og jeg trippet ved porten og tittet opp på vinduet og han som leitet.
Ingenting.
Mikko begynner å snuse på søppelspannene. En av hans faste markeringsplasser. Men ikke hans vanlige snusing.
Plutselig spytter søppelspannet på oss.
Bokstavelig talt.
Kan vel si at jeg fikk puls på 210 pluss litt til.
Jeg hamrer på ruten, får kjæreste ut mens jeg vokter på søppelspannene, livredd for at pusen skal løpe avgårde. Kjæreste tar pusen ut fra bak søppelspannet. Lam av skrekk.
Men etter noen minutter på rommet sitt var hun igjen i full firsprang, alle bein og haler virket og hun var leken som aldri før.
Den bitte lille svarte pelsdotten uten halsbånd, uten chip og uten vaksine hadde vi nok aldri funnet igjen om hun hadde løpt.
Flaks sa severin suveren. GRISEFLAKS.
