Vi har et lite uthus. Rett bak det står naboens monstergarasje, men det er ikke den det handler om idag.
Disse to byggene har stått ved siden av hverandre i mange år. Vårt lille uthus har blitt slitent av elde, men har belholdt en typisk hjemmelaget ‘sjarm’, med en gammel utedo på enden som skaper tidenes største rabarbra.
Naboens har underveis blitt pusset opp i en moderne stålfasade. Og ser ganske industriell ut.
I vinter hadde vi jo en ganske perfekt vinter, med kulde og mye snø i lange tider.
Vårt lille stødige uthus stod der Og koste seg, pyntet med snø og månestråler.
Naboens garasje var ikke like fornøyd og da varmere tider kom, og snøen smeltet, kastet den like gjerne hele snøfangeren midt i hodet på uthuset vårt.
Noe som etterlot uthuset vårt ganske sjabert og hullete. Med mye av taket på bakken.
I våres gikk vi på en smell og kjøpte nytt tak til uthuset, undertak i ytterkledning av tre og metallplatetak som overtak. Og så ble det liggende der.
Endelig i helgen fikk vi begynt på det. Rettere sagt de. Alle mannfolkene kravlet rundt oppå der som små arbeidsmaur, og struttet med mannfolksarbeid.
Kaste stein ned, sage, skyte med spiker osv. osv. Du kunne praktisk talt se hodene deres ese mens dem kravlet rundt der oppe.
Hele lørdagen og søndagen holdt dette på.
Da dem var nesten ferdig på søndag skjedde det tilslutt. En av dem skulle ned da stigen fant ut at den var lei av å bli tråkket på.
Vi inne hørte bare et rabalder og det jeg fikk se i vinduet var en som datt, med en fot hektet i stigen, stige på skrå.
Det så ut som det tok for evig der han kavet med å få tak i takrennen.
Jeg mener for evig. Han var helt desperat i blikket.
Plutselig stod han far der. Og løftet. Og vips var alle bein der de skulle, og alle var i orden.
Men tenk om ikke han far hadde vært der. Da hadde han fått vondt i hodet da.
Mannfolk alstå *sukk*
