Det satt to katter på et bord.

Det regner ikke, det er bare vått på bakken.
Det ligger fysiske vannråper i luften. Eller korn. Eller lusene til korn.
Noe nesten ubestemmelig. Det kjennes ikke engang på huden.
Men du kan se det, nesten som et rusk på øyet.
Ikke like substansielt som tåke eller dis, men heller ikke rusk på øyet.

Det er ihvertfall nok til å gjøre både tobeinte og firbeinte, litt smågale og ubestemte.
Skal vi være ute?
Eller kanskje inne?
Skal vi kle ordentlig på oss?
Eller bare vanlig med sko og?

Det ender stort sett med at Snikende ullpledd legger seg på dørmatten så jeg ikke får lukket døren, all vepsen kommer inn, og det egentlig bare er like greit å bli inne og se på Angel med cola i en hånd, fluesmekker i den andre og Spøkelseskladden på fanget.
Og om man først må ut, kan man takke seg til å være vanntett bergenser som aldri går noen sted uten paraply :] Funker mot sol, regn, vind og busker fulle av innsekter eller vann. Egentlig vil jeg vel påstå at paraplyer er skikkelig undervurdert. Du må bare ha riktig variant og riktige kunnskaper.
Så kan paraplyen bli din beste venn :]

Og sånn apropo koala: Er vel ingen som vet hvor jeg finner upartiske opplysninger om norske politiske partier? såklart ikke skrevet av partiene selv?

Hvem trenger søvn,

Når man kan drømme seg bort?

Har man husket å si at tidenes beste sangtekst går så her:
Hmmmmm mmmm mmmm mmmmm mmmm
mmmmm hmmm mmm mmmm mmmmmhmmm
Og slik fortsetter det i noen minutter.

Det er så klart Enyas Boadicea det er snakk om.
Alle har jo hørt den, men om du er et lite utskudd:p så fant jeg en fin versjon her. (Ja, fin versjon, kommer før bra lydkvalitet.)
Det er en fantastisk sang i seg selv, men det blir jo enda bedre siden alle kan teksten. Så ingen kan be deg ti still fordi du ikke kan ordene.
Yes. We likes.

Og hver gang jeg hører det er jeg rett tilbake i bøkene om avalon og andre fine historier som omhandler gamle mystiske ting og tåke :]

Ja bildet er lånt..

Grå blåmandag.

Det er en sånn dag.
Med nervene utenpå huden, og alt er intesivt irriterende eller galt.
Lyset er enten for sterkt eller for skarpt.
Susingen uten opprinnelse er alt for høyt.
Radioen som går i bakgrunnen er enerverende.
Gulerotspisingen til alle rundt meg driver meg gal.
Det er en vrengt dag for å si det rett ut.
Og idag ble jeg ikke sparket ut av sengen engang.

Ser man ikke da frem til kjøretime med plenty av konsentrasjon og ‘konstruktiv’ kritikk?
Stakkers kjørelæreren min.

En dårlig dag for selvtilliten

I’m afraid of my school.
I’m afraid they might stop me, and what is now a good time in my life.

I’m afraid of my bank.
I’m afraid they might tell me, I can no longer have good times.

I’m afraid of my job.
I’m afraid it might show me I’m not good enough.

I’m afraid of my loved ones.
I’m afraid they might say I’m not loved anymore.

I’m afraid of myself.
I’m afraid I might listen to it all.

One can’t really trust oneself when afraid.
For one then hears only what one wants.
Or don’t want. In a scense of misplaced logic.

So one should have a stern tone with oneself.
Not be afraid to make mistakes.
And realize that people in general, is not out to get you.
Unless you’re a wellknown person, with pictures and opinions or actions, or the lack of them, in the public picture.
Then you’re free hunting.

So good luck to you.
I can only talk for myself.